Bokanmeldelse:

Erik Lerdahl: Slagkraftige møter – større engasjement og bedre resultater, Fagbokforlaget, 2015, 344 sider.

Av Arne Tor S. Bjerke

Forfatterens forrige bok var «Slagkraft» – en metodebok om kreativitet og ideutvikling. Så det er i denne ånden kreativitetsprofessoren tauer oss gjennom stoffet med mentometerknapper, gule lapper og Open Space Technology. Han prøver seg også på en faglig kobling; «endring i møtekulturen vil påvirke hele organisasjonskulturen – det er snakk om organisasjonsutvikling.» Han er definitivt et poeng i at møtekultur er en av svært mange faktorer som påvirker kulturen. I mange organisasjoner vil også enkeltpersoner være avgjørende for kvaliteten på møtene. Dette handler også om hvor mange som er tilstede på møtene. Steve Jobs var ikke nådig mot gratispassasjerer på møter. Ifølge boka, «Insanely Simple» av Ken Segall borret Steve blikket inn i vedkommende, spurte hvorfor de var tilstede – og så sendte han de tilbake til pulten.

Møter handler om å utvikle organisasjoner. Kravet om effektive møter henger over de fleste av oss. I mange tilfelle krever det tid å skape en utvikling. Resultatet kan fort bli frustrerte møtedeltagere som ikke har fått sagt sitt eller som har fremmet synspunkter som er blitt overhørt. Detter er vanlige fenomener når møteleder ikke behersker dialogens kjerneelementer. Den gode dialogene krever at fem forhold er på plass. Det grunnleggende er læreholdning til det som framkommer. Vel så viktig er perspektivbevegelighet – evnen til å innta andre perspektiver enn de man selv har i saken. Tydelige og ikke-devaluerende meningsytringer er det tredje punktet. Politikerspråk representerer ofte det motsatte. Møtelederen og deltagerne bør også ha evnen til å utforske hverandres synspunkter. Søke å forstå – og kunne stille avklarende og oppklarende spørsmål. Dette kan lede til at vi forstår andre basert på deres premisser. Gode møteledere er dyktige på å bygge på hverandre. Tenk hvor flott det er når alle behersker dette, og det generer positivitet og konstruktiv fremdrift i møtet.

Noen møter må være kjappere i avtrekket, men det forhindrer ikke at en dyktig møteleder kan innta en stil hvor dialogen står i sentrum og alle blir hørt. Og de sakene som ikke kan tas i dybden på akkurat dette møtet får en merkelapp med hvor, hvordan og når saken eller forslaget skal behandles. Ja; det kan bli et nytt møte, men det er også et utall andre muligheter for å ta tak i dette.

Gode møter skaper kribling i kroppen, og en forventning til neste møte i samme stil; og nettopp med samme møteleder. Mange har opplevd ledermøter med så mange tilstedeværende at det tilsvarer spillerstallen i tippeligalag minus noen skader. Og når dialogen effektivt sperres på grunn av antallet ender det raskt som et ledermøte i et diktatur – presidentene informerer troppene, deler ut noen oppgaver og klima for spørsmål og diskusjon er heller dårlig. Nøkkelen til gode møter er forberedelse.

Snadderet i denne boka er de siste kapitlene med visuelle verktøy, prosessøvelser og metoder for møter. Det er lett å glemme å benytte seg av muligheten dette gir en møteleder.  

Ifølge forfatteren er 40% av tiden ledere bruker på ledermøter «bortkastet». Det er et overraskende høyt tall, men gir grunn til å tro at kvaliteten på andre møter ikke er noe bedre.

Børge Lund innleder alle kapitlene med en spesialtegnet lunch-stripe. Kjell og de andre treffer tonen med referater, gule lapper og norske fraværsvaner.

Dette er boka for den som skal planlegge og ha kunnskap om å arrangere ulike møter. Jeg blir lykkelig av fargebruk i bøker, og blar forventningsfullt. Fagbokforlaget og forfatteren kunne med fordel vartet opp med oppsummeringer av kapitelene, og en håndfull sjekklister. Det er en omfangsrik bok, og mangelen på snarveier gjør at dette ikke er noen bok for ledere med stramt tidsskjema.

Boka blir et særdeles godt oppslagsverk, men kanskje ikke den bruksboka vi kunne trengt for å styrke møtene ytterligere. Harald Stokkeland (2012) beveget seg inn i dette møtefeltet med boka «Mye bedre møter». Statsviter Stokkeland sløste ikke med farger i sin bok, men var mer rett på sak – og er et godt supplement til Lerdahls bok.